Minnekultur i Tyskland: Et farlig vendepunkt?

Minnekultur i Tyskland: Et farlig vendepunkt?

Minnekulturen i Tyskland er for tiden i skuddlinjen. En aktuell studie utført av stiftelsesprosjektet EVZ viser hvordan befolkningens syn på nazistenes fortid er i endring. Spørsmålene knyttet til dette har bred innvirkning og berører tysk identitet; faktisk berører de kjernen av et av de sentrale temaene i etterkrigstiden: å komme overens med fortiden.

De siste ukene har det brutt ut en rekke diskusjoner om de moralske utfordringene Tyskland står overfor. [Freitag] rapporterer at folk i Tyskland i økende grad er av den oppfatning at de kan gjøre en slags "ende" på nazistenes forbrytelser. Rundt 38,1 prosent av de spurte i memostudien er enige i denne påstanden, selv om denne tendensen er spesielt merkbar blant middelaldrende mennesker og AfD-velgere. Et bekymringsfullt tegn på at det å komme overens med sin egen historie ikke lenger anses som nødvendig av alle.

Holocausts rolle i tysk identitet

I diskusjonen om skyld og ansvar forblir Holocaust et sentralt element i tysk identitet. Som [EVZ Foundation] understreker, er det å håndtere denne mørke tiden en viktig del av statens legitimitet og undervises i skoler og offentlige minnearrangementer. Men det er nettopp diskursen om dette som i økende grad oppleves som problematisk. Det er stemmer som kritiserer den tyske erindringskulturen som selektiv og etterlyser et bredere perspektiv som også inkluderer andre historiske urettferdigheter – som Tysklands koloniale fortid.

At minnet om nasjonalsosialistenes forbrytelser nå oppleves som belastende av en bred befolkning, gjenspeiles også i studien. 43,6 prosent av de spurte sa at de heller ville fokusere på dagens problemer enn å fortsette å forholde seg til fortiden. Denne holdningen gjenspeiles i følelsen av at forbrytelsene mot jødene «fortsetter å bli holdt mot tyskerne».

Nåtidens utfordringer

Vurderingen av det nåværende politiske klimaet slår en spesielt alvorlig tone: Veronika Hager fra EVZ beskriver resultatene av studien som et «vippepunkt i erindringskulturen». Faren for at nasjonalsosialismen blir sett på som en ren historisk epoke uten tilknytning til nåtiden har grunnleggende relevans. På denne bakgrunn er det også en merkbar bekymring for at kritiske røster i det jødiske samfunnet som presser på for støtte til humanitær hjelp mister synlighet.

Denne diskusjonen reiser spørsmålet: Hvordan skal Tyskland forholde seg til sitt ansvar? Mens Tyskland forsyner Israel med våpen som brukes i konflikten mot sivile i Gaza, er forventningen om humanitær hjelp vanskelig å forene med minnekulturen. Bildet av et minne som omfatter mange realiteter i livet forblir altfor ofte ufullstendig.

I en tid hvor det å komme over egen historie oppleves som belastende for mange, er det viktig å etablere en erindringskultur som ikke bare bidrar til å komme overens med fortiden, men som også fremmer en følelse av rettferdighet i nåtiden. En slik prosess krever konstant refleksjon og åpen diskusjon.

Oppsummert gjenstår det å si at den tyske minnekulturen er i en kontinuerlig endringsprosess. Det er vesentlig at den ikke bare omfatter Holocausts historie, men også gir rom for motsetninger og mangfold innenfor ens egen nasjonale fortelling. Dette er den eneste måten å forvandle stolthet over den forsinkede konfrontasjonen med historien til en differensiert og akseptabel del av tysk identitet.