Minner om den obligatoriske eksponeringen: ofre nektes kompensasjon

Minner om den obligatoriske eksponeringen: ofre nektes kompensasjon

Wohlmuthausen, Deutschland - 28. Juni 2025 husker mange de mørke kapitlene i historien, spesielt de obligatoriske eksponeringene som fant sted i DDR. Skjebnene til Brunhilde Gerlach og Günther Henneberger er eksemplariske for de utallige menneskene som ble fjernet fra hjemmeområdene i 1952 og 1961. Historiene deres er preget av tap, frykt og søket etter normalt liv under umenneskelige omstendigheter.

Brunhilde Gerlach rapporterer om tvangsflytting av familien i mai 1952 fra den pittoreske Wohlmuthausen i Rhön. Sammen med moren, tre søstre og bestemoren, bodde hun på en gårdsplass til politiet fraktet henne mot Gotha. "Alt var over uten forvarsel," husker hun. Günther Henneberger opplevde også hvordan familien fra Nordheim nær Schmalkalden ble solgt. De måtte gi fra seg vertshuset og landbruket og bodde nå under trange forhold i Remstädt nær Gotha.

Uoppløste borgere under generell mistanke

Den obligatoriske eksponeringen ble ofte utført under dekke av sikkerhet, men den virkelige motivasjonen var konsolideringen av den indre tyske grensen. Under operasjonene "handlingsgrensen" og "handling ubesværlig" ble mange familier klassifisert som fiendtlige mot staten, ofte uten klare bevis eller av oppsigelser. "Vurderingen var vilkårlig og har styrt mange uskyldige borgere i ruin," melder Wikipedia om bakgrunnen for disse tiltakene. Det var hovedsakelig mennesker med vestkontakter eller de som ble ansett som politisk upålitelige i DDR.

De negative konsekvensene for de berørte var ødeleggende. Marie-Luise Tröbs ble fjernet 3. oktober 1961 i en andre bølge av tvangsflyttingene fra Geisa. Hun kunne bare ta noen få personlige ting med seg, inkludert en dukkekjole og en liten kaffekvern. "Jeg ble unngått i Ilmenau," sa Tröbs, som aldri glemte de smertefulle minnene fra denne tiden.

Sosiale effekter og kompensasjon

De tvangsoppgjørene gjaldt nesten 12 000 mennesker fra over 320 000 grensebeboere. Mange måtte ikke bare forlate hjemmene sine, de ble også stigmatisert som kriminelle. Den føderale regjeringen dokumenterte kritisk brudd på grunnleggende rettigheter i 1953, men reell anerkjennelse som et offer for politisk forfølgelse kom ikke opp før i 1992. I dag mottar mange av disse menneskene fremdeles ingen økonomisk kompensasjon for urettferdigheten som ble påført, som det kan leses på Ver Klett-Cotta Elibrary.

Dette viser et annet problem: helseskader og psykiske sykdommer er utbredt blant de tvangsflyttede. En studie fra University of Greifswald fra 2006 indikerer at omtrent 60,8 % av den tvangsflyttede psykisk syke. Bildet er fullført av kravene fra foreningen av offerforeningene til kommunistisk tyranni (UOKG), de bedre forholdene og inkluderingen av tvangsflyttet til leiebelegningen for ansvarsofre.

Historiene om tvangsflyttet fra DDR er fremdeles av stor betydning 70 år etter de dramatiske hendelsene. Minnesmerker og monumenter for de tidligere bostedsstedene må minne oss på at det ligger en ekte historie bak enhver skjebne. Historier som fortjener det å bli sagt og hørt. Endelig vil sosial anerkjennelse og takknemlighet som offer være avgjørende for å takle den smertefulle fortiden.