Italia nekter å ta tilbake: Tysklands migrasjonskrise eskalerer!

Italia nekter å ta tilbake: Tysklands migrasjonskrise eskalerer!

I første halvdel av 2025 ga Tysklands migrasjonspolitikk et betydelig antall forespørsler om å returnere migranter til andre EU-land. I følge en rapport fra welt.de sendte Tyskland inn 20 574 slike overtakelsesforespørsler, hvorav bare 15 %, det vil si 3 109 migranter, faktisk ble repatriert. Dette viser at den faktiske gjennomføringen av disse avkastningene ofte ikke lever opp til forventningene.

Interessant nok sendte Tyskland i samme periode ingen forespørsler til Italia via Dublin-prosedyren, selv om 3 824 slike forespørsler ble sendt til Italia. Dette kan tolkes som en indikator på spenninger i asylsystemet innenfor EU. I mellomtiden godkjente Italia 4 477 forespørsler, noen fra året før, og fremhever kompleksiteten i disse returprosedyrene.

Dublin-prosedyre i fokus

Dublin-prosedyren, som har ansvaret for å fastsette ansvaret for asylprosedyrene i EUs medlemsland, spiller en sentral rolle. Ifølge informasjon fra BAMF er målet med denne prosedyren at hver asylsøknad kun behandles av ett medlemsland. Dette er ment å kontrollere sekundær migrasjon innen Europa. Prosessen er ganske detaljert og inkluderer flere trinn, alt fra søknad og personlige intervjuer til selve overføringen til den ansvarlige staten.

For å styrke prinsippene i Dublin-systemet, avholdes det regelmessige møter med representanter for de nasjonale Dublin-kontorene. Dette fremmer utveksling om aktuelle utfordringer og gjør også samarbeidet på europeisk nivå mer effektivt, melder EUAA.

Overføring til Hellas: En utfordring

Et spesielt tilfelle er repatrieringene til Hellas. Tyskland hadde fremsatt 3.554 forespørsler om hjemsendelse dit, men fikk godkjenning fra Athen i bare 78 tilfeller. Til syvende og sist kunne bare 20 flyktninger overføres til Hellas. Disse tallene viser at utveksling under Dublin-prosedyren møter vanskeligheter ikke bare i teorien, men også i praksis.

Selve Dublin-prosedyren er ganske kompleks og underlagt strenge tidsfrister. Dersom overføringer ikke gjennomføres på en vellykket måte innen disse fristene, kan ansvaret endres og Tyskland må selv behandle asylsøknaden. Dette setter utfordringene som enkelte EU-stater står overfor i håndteringen av asylsøkere ytterligere i søkelyset.

Samlet gjenspeiler avkastningstallene og implementeringen av Dublin-prosedyren et bilde som er preget av gjensidige forpliktelser og samtidige utfordringer. Det som skjer videre er fortsatt spennende – migrasjonspresset mot Europa vil ikke gi seg, og spørsmålet gjenstår om hvordan dette kan mestres sammen i fremtiden.