Krigsforbrytere i Tyskland: rettferdighet eller gjemsel?

Krigsforbrytere i Tyskland: rettferdighet eller gjemsel?

Spørsmålet om Tyskland er en trygg havn for krigsforbrytere angår ikke bare advokater, men også samfunnet det gjelder. I den nye serien «Amnesty Germany» på WDR 5, moderert av Azadê Peşmen, utforskes dette eksplosive emnet i dybden. Den femdelte serien fremhever tilfeller av krigsforbrytere som bor i Tyskland til tross for deres grusomheter, og reiser spørsmålet om hvor langt jakten på rettferdighet kan nå. Konfrontasjonen med oberst Anwar Raslan, en tidligere hemmelig agent fra Syria, gir et skremmende innblikk i hva som ser ut til å være mulig i Tyskland. En flyktning gjenkjente ham i Berlin og konfronterte ham med forbrytelsene hans, som var gjenstand for Koblenz-rettssaken. Spørsmålet om rettferdighet for ofrene tas opp igjen og igjen. [WDR] rapporterer om hvordan Luis Kyburg, en argentinsk militærsjef, lever upåvirket i Berlin, selv om han er ettersøkt for forbrytelser mot menneskeheten. Hvorfor blir han ikke utlevert til Argentina?

En av de mest utbredte unnskyldningene for passivitet er at internasjonale lover ikke fungerer. Forbundsdagen har anerkjent Holodomor, et folkemord som tok livet av opptil syv millioner ukrainere på 1930-tallet, som «drap av sult». Dette sender et sterkt politisk budskap, men er knyttet til at det kan ta flere tiår å komme overens med slik massevold. [Deutschlandfunk] fremhever at den juridiske definisjonen av folkemord, laget av Raphael Lemkin i 1944 og nedfelt i FNs folkemordskonvensjon av 1948, har både juridisk og politisk betydning. Denne konvensjonen er et svar på nazistenes grusomheter og utelukker immunitet for statsoverhoder, som er sentralt i straffeforfølgelsen av krigsforbrytere i Tyskland.

Folkemord og rettferdighet

Men hva definerer egentlig folkemord? I følge FNs folkemordskonvensjon dreier det seg om drap, påføring av alvorlig lidelse eller bevisst opprettelse av levekår som har som mål å ødelegge en gruppe. I denne sammenhengen snakker [Genocide Convention] om handlinger begått mot nasjonale, etniske, rasemessige eller religiøse grupper. Denne definisjonen sikrer at hensikten om å ødelegge allerede anses som folkemord, uavhengig av hvor mange medlemmer som faktisk ble drept.

Men et blikk på fortiden avslører også at jakten på rettferdighet ofte går i stå. Den siste episoden av «Amnesty Germany» omhandler Sivas-angrepet i 1993, der islamister satte fyr på et hotell der deltakere på Alevi-festivalen bodde. Flere tiår senere lever fortsatt noen av gjerningsmennene upåvirket i Tyskland. Hvorfor gjelder ikke prinsippet om universell lov her? Disse spørsmålene gir gjenklang gjennom hele serien og viser at det handler om mye mer enn juridiske attribusjoner. Til syvende og sist er det en sosial oppgave å både komme overens med fortiden og svare på menneskehetens myke spørsmål.

Å leve med slike uløste spørsmål krever ikke bare juridisk omvurdering, men også en sosial nytenkning. Gitt den historiske byrden kan veien til rettferdighet være steinete, men den fører uunngåelig gjennom opplysning og kritisk debatt. La oss bli overrasket over hvilken utvikling som vil forme både det juridiske rammeverket og vår sosiale bevissthet i de kommende månedene.