PKK Gesturing i Irak: Et skritt til fred eller illusjon?

PKK Gesturing i Irak: Et skritt til fred eller illusjon?

Nordirak, Irak - Konflikten om kurder i Tyrkia er fortsatt et sentralt tema i internasjonal politikk. Statsforskeren og visepresidenten for Venstre, Van Aken, kommenterte nylig Deutschlandfunk om den kurdiske bevegelsen og dets viktige behov for internasjonal anerkjennelse som fredskraft. Det er spesielt bemerkelsesverdig at han for tiden er i Nord -Irak og deltar i en seremoni som The Fighter for PKK (Workers 'Party Kurdistan) ønsker å overlate våpnene sine etter at organisasjonen kunngjorde sin selvoppløsning og slutten av den væpnede kampen for to måneder siden. Til tross for disse betydelige trinnene, holder den føderale regjeringen imidlertid klassifiseringen av PKK som en terrororganisasjon. I følge den nåværende konstitusjonelle beskyttelsesrapporten regnes PKK som den største organisasjonen innen utenlandsk ekstremisme i Tyskland med rundt 15 000 følgere.

Men hva er egentlig bak konflikten? PKK har kjempet for autonomien til rundt 12 millioner kurder i Tyrkia siden 1984. Over 45 000 mennesker har omkommet siden den gang og millioner har blitt utvist. Konflikten har dype røtter og ble gjentatte ganger gjenopptatt av internasjonal utvikling som Irak -krigen og ISISs fremskritt. Kurderne representerer den største etniske minoriteten i landet og har bodd i regionen i århundrer uten noen gang å bli behandlet omfattende eller autonomt behandlet. Spesielt etter første verdenskrig fikk kurderne midlertidig en rett til selvbestemmelse, som ble opphevet i 1923 av kontrakten av Lausanne.

Rollen til PKK

grunnleggelsen av PKK i 1978 av Abdullah Öcalan markerte et vendepunkt i den kurdiske kampen. Organisasjonen forfulgte opprinnelig målet om å bygge sin egen kurdiske stat. Imidlertid ga PKK opp dette målet allerede i 1993 og har først og fremst forsøkt for kulturell autonomi. For øyeblikket krever Öcalan, som har sittet i Tyrkia siden 1999, en politisk løsning på konflikten og et fritt fradrag for PKK -krigere fra Tyrkia.

Det globale og nasjonale presset på PKK har endret seg gjennom årene. Internasjonal støtte til de kurdiske styrkene i Irak og Syria har styrket sin rolle som en stabilitetsfaktor i regionen. Samtidig er konflikten i Tyrkia preget av etnisk polarisering og nasjonalisme, som situasjonen bare kompliserte. For mange kurderne ble PKK en politisk styrke, som også har blitt av betydning regionalt. Det gjenstår å se om en virkelig fredsprosess - muligens støttet av internasjonale aktører og deres press på den tyrkiske regjeringen - faktisk er innen rekkevidde.

Hvor går reisen?

Den fremtidige utviklingen avhenger tilsynelatende av den tyrkiske regjeringens vilje til å anerkjenne kurderens autonomi. Så langt avviser både AKP og opposisjonspartiene slike autonomi og anser det som en trussel mot nasjonal enhet. En bærekraftig løsning vil bare være mulig hvis PKK er inkludert i forhandlingsbordet.

Økningen i militære aktiviteter og fortidens retorikk sikrer liten optimisme. PKK har allerede tappet fredsprosesser i det siste, som imidlertid mislyktes etter militære angrep og politisk undertrykkelse kom tilbake til agendaen. En sterk vilje til å avvæpne og finne en felles vei virker mer nødvendig enn noen gang - for fred og en fremtid der kurderne endelig blir hørt.

Spørsmålet gjenstår om vi vil være vitne til en omgang i nær fremtid, som anerkjenner både rettighetene til kurderne i Tyrkia og kan tilby en inkluderende fredelig løsning for tiår med konflikt. Tiden vil vise om den nåværende politiske omveltningen gir en sjanse eller om gamle mønstre igjen har gjennom den politiske scenen.