DDR dansemusikk og motstand: Kulturkampen om Lipsi!

DDR dansemusikk og motstand: Kulturkampen om Lipsi!

12. juli 2025 falt teppet i Berlin – og ikke uten røre. "1st Lauchhammer Dance Music Conference", en viktig begivenhet i DDRs historie som ble lansert i 1959, får en spennende ny tolkning på TD Berlin. Forskningsteatergruppen Lunatiks har evaluert konferansedokumentene og bringer hendelsene til scenen i en dokumentarisk-fiksjonell reenactment.

Dansemusikkkonferansen ble innkalt av SED for å heve sosialistisk underholdningskultur til et nytt nivå. Lipsi, en dansestil født ut av ønsket om å skape et tysk motstykke til amerikansk rock'n'roll, var ment å dempe vestlig musikks snikende innflytelse på den politiske bevisstheten til DDR-borgere. Ideen kom fra Walter Ulbricht, som modig søkte internasjonal berømmelse.

Lipsi og hans ambisjoner

Lipsi, oppfunnet av René Dubianski, kombinerer valsetid med en unik 6/4-tid og ble raskt feiret som et godt eksempel på sosialistisk nasjonal kultur. Den skulle opprinnelig ligge i DDRs kulturelle sentra frem til mai 1959. Mens statsmediene, spesielt partipublikasjonen «Neues Deutschland», berømmet den nye dansen som moderne og harmonisk, forble aksepten blant unge mennesker ganske forsiktig – rock'n'roll ble klart foretrukket. Til tross for SEDs innsats for å gjøre Lipsi populær, forsvant denne dansen inn i mørket etter kort tid.

Hva gjør produksjonen så spesiell? Det bringer publikum direkte inn i handlingen på konferansen, som deltakere som kan stemme og engasjere seg aktivt. Fem skuespillere inntar ulike roller og parodierer datidens debatter. Dette vekker ikke bare fortiden til live, men reiser også spørsmålet: Kan kunst virkelig bestilles ovenfra?

En titt på DDRs musikkscene

Produksjonen tar også for seg utviklingen innen DDR-kunst mellom 1959 og 1989, inkludert utvisningen av Wolf Biermann og forbudene mot bandet Pankow. Under påvirkning av SED-regjeringen oppsto en konstant kamp for musikalsk frihet. Mens beatmusikk nøt kortvarig popularitet på 1960-tallet, ble mange grupper utestengt på grunn av oppfattet aggresjon. SED så vestlig musikk som en trussel mot sosialistiske idealer og forsøkte i all hemmelighet å endre den i henhold til deres normer.

Utseendet til vestlige utøvere og den økende interessen for rockemusikk ble til slutt sterkt regulert. Det var ikke uvanlig at rundt 160 000 fans kom sammen på en Bruce Springsteen-konsert i DDR i 1988. Det var desto mer forbløffende at de første rockebandene, som Puhdys, oppnådde en viss frihet i opptredenen.

Spørsmålet om musikk og kunst kan måles og planlegges er fortsatt et sentralt tema i dag. Det er klart at ekte kreativitet ikke kan trives i korridorene til politiske agendaer, men opprør og kreative uttrykk vil alltid finne sin plass, selv i restriktive systemer. Og det er nettopp det produksjonen på imponerende vis bringer til scenen.

Så kvelden forblir en spennende refleksjon over sammenhengene mellom musikk, politikk og samfunn – og det samme gjelder spørsmålet om hvor kunsten vår egentlig står og går. En interessant kveld som utvider synet på DDRs kulturhistorie og vekker denne tidens mennesker til live.