Dublin -prosedyre: Hvorfor Tyskland i økende grad svikter på grunn av EU -land

Dublin -prosedyre: Hvorfor Tyskland i økende grad svikter på grunn av EU -land

I en bemerkelsesverdig rapport blir det klart at i første halvdel av 2025 som et resultat av Dublin -prosedyren, har Tyskland behov for en retur til andre EU -land som vasket. Totalt 20 574 overtakelsesforespørsler ble rettet til andre land, men den faktiske avkastningen av migrantene står bak forventningene: bare 3 109 migranter, dvs. rundt 15 prosent, kunne faktisk returneres. Dette fremhever utfordringene som tysk migrasjonspolitikk blir konfrontert med.

Situasjonen blir enda mer komplisert hvis du ser på avkastningen: andre EU -land har bedt om totalt 7 937 migranter, med forespørselen (ca. 29 prosent) gitt opp for forespørsel. Blant henvendelsene i Tyskland til Italia, som utgjør 3.824 overtakelsesforespørsler, var det ikke noe enkelt tilfelle av en retur, selv om Italia spurte 4.477, delvis fra året før. Dette bringer Dublin -prosessen, som faktisk skal regulere bestemmelsen av ansvaret for asylprosedyrer i EU.

I ettertid, Dublin -prosessen

Som Daily Show Beskriver at det vil være en betydelig økning i tilfeller i 2023 og 2024 der de tyske myndighetene ikke har overført asylsøkere til de ansvarlige EU -partnerlandene i samsvar med kravene i Dublin -prosedyren. I mange tilfeller har offisiell godkjenning allerede blitt gitt. Selve prosedyren bestemmer at asylsøkere må sende inn en søknad i medlemsstaten der de først kom inn i EU for å forhindre dem i å sende inn asylsøknader i flere land.

I tilfelle en mistenkt angriper av Aschaffenburg, vil vi ikke finne et spesielt avslørende eksempel, hvis tilbakeføring til Bulgaria ikke kunne finne sted i god tid på grunn av behandling av forsinkelser. Dette viser tydelig at selv i tilfelle godkjenning, kan byråkrati spille en avgjørende rolle.

Hindringer og utfordringer

For å bestemme ansvar og tilhørende tidsfrister gir Dublin -prosedyren klare forskrifter. Overføringen må finne sted innen en maksimal periode på seks måneder etter at mottakerlandet har gitt sitt samtykke. Unnlatelse av å gjøre dette vil føre til at ansvaret blir overført fra den opprinnelige medlemsstaten til Tyskland. Dette legger ytterligere press på tyske myndigheter og fører til en bekymringsfull økning i uferdige saker.

I 2023 søkte Tyskland om over 74 600 tilfeller, hvorav bare rundt 5000 faktisk kunne overføres. I 2024 nummererte forespørsler igjen over 74 000, men bare rundt 5 800 overføringer fant sted. Spesielt alarmerende: Italia, som tidligere ofte satte umulige forhold for returoverføringer, overtok bare tre saker fra Tyskland i fjor, selv om mer enn 10.000 samtykker til tilbaketaking ble gitt. I diskusjonen om migrasjonspolitikk viser samarbeid i EU å være utfordrende når nasjonale interesser kolliderer.

De Føderalt byrå for migrasjon og flyktninger indikerer kompleksiteten i prosedyren, som ikke bare tar hensyn til de juridiske grunnlagene, men også de praktiske utfordringene til innvandringsmyndighetene og det føderale politiet. I mange tilfeller har tyske domstoler blokkert overføringen til Kroatia på grunn av bekymringer angående rettsstaten og overnattingsforholdene.

Migrasjonspolitikken i Tyskland står derfor overfor enorme utfordringer som ikke bare påvirker dagens situasjon, men også kan ha langt utprøvende konsekvenser for fremtiden for asylprosedyrer i Europa. Det ser ut som om alle involverte må finne en bedre ledning for hverandre for å bryte opp de sittende strukturene og for å utvikle fremtidige -fast løsninger.