Dublin-prosedyre: Hvorfor Tyskland i økende grad mislykkes på grunn av EU-land

Dublin-prosedyre: Hvorfor Tyskland i økende grad mislykkes på grunn av EU-land

En bemerkelsesverdig rapport gjør det klart at Tyskland har behov for hjemsendelser til andre EU-land i første halvdel av 2025 som følge av Dublin-prosedyren, som er vasket bort. Totalt ble det sendt 20 574 forespørsler om overtakelse til andre land, men den faktiske hjemsendelsen av migranter levde ikke opp til forventningene: bare 3 109 migranter, det vil si rundt 15 prosent, ble faktisk repatriert. Dette synliggjør utfordringene tysk migrasjonspolitikk står overfor.

Situasjonen blir enda mer komplisert når man vurderer reinnleggelsene: Andre EU-land har bedt om tilbaketaking av totalt 7 937 migranter, og anmodningen ble innvilget i 2 326 saker (rundt 29 prosent). Blant Tysklands forespørsler til Italia, som utgjør 3.824 forespørsler om overtakelse, var det ikke et eneste tilfelle av hjemsendelse, selv om Italia gikk med på 4.477 forespørsler, noen fra året før. Dette setter spørsmålstegn ved Dublin-prosedyren, som skal regulere fastsettelse av ansvar for asylprosedyrer i EU.

Dublin-prosedyren under vurdering

Som daglige nyheter beskriver, vil det være en betydelig økning i saker i 2023 og 2024 hvor tyske myndigheter har unnlatt å overføre asylsøkere til de ansvarlige EU-partnerlandene i henhold til kravene i Dublin-prosedyren. I mange tilfeller er offisiell godkjenning allerede gitt. Selve prosedyren tilsier at asylsøkere må sende inn en søknad i det medlemslandet de først kom inn i EU for å hindre dem i å sende inn asylsøknader i flere land.

Vi finner et spesielt avslørende eksempel i saken om en mistenkt angriper i Aschaffenburg, hvis retur til Bulgaria ikke kunne finne sted i tide på grunn av behandlingsforsinkelser. Dette viser tydelig at selv med godkjenning kan byråkrati spille en avgjørende rolle.

Hindringer og utfordringer

For å fastsette ansvar og tilhørende frister gir Dublin-prosedyren klare regler. Overføringen må skje innen maksimalt seks måneder etter at mottakerlandet har gitt sitt samtykke. Unnlatelse av å gjøre dette vil føre til at ansvaret overføres fra det opprinnelige medlemslandet til Tyskland. Dette legger ytterligere press på tyske myndigheter og fører til en bekymringsfull økning i uferdige saker.

I 2023 søkte Tyskland om over 74 600 saker, hvorav bare rundt 5 000 faktisk kunne overføres. I 2024 talte forespørsler igjen over 74 000, men bare rundt 5 800 overføringer fant sted. Spesielt alarmerende: Italia, som tidligere ofte satte umulige betingelser for returoverføringer, overtok kun tre saker fra Tyskland i fjor, selv om det ble gitt mer enn 10 000 samtykker til gjenopptakelse. I diskusjonen om migrasjonspolitikk viser samarbeidet innad i EU seg å være utfordrende når nasjonale interesser kolliderer.

De Federal Agency for Migration and Refugees påpeker kompleksiteten i prosedyren, som ikke bare tar hensyn til det juridiske grunnlaget, men også de praktiske utfordringene immigrasjonsmyndighetene og det føderale politiet står overfor. I mange tilfeller har tyske domstoler blokkert overføringer til Kroatia på grunn av bekymringer om rettferdig saksbehandling og overnattingsforhold.

Migrasjonspolitikken i Tyskland står derfor overfor enorme utfordringer som ikke bare påvirker dagens situasjon, men som også kan få vidtrekkende konsekvenser for fremtiden for asylprosedyrene i Europa. Det ser ut som alle involverte må finne en bedre forbindelse med hverandre for å bryte ned de fastlåste strukturene og utvikle bærekraftige løsninger.